Jeg innrømmer det – å snakke lystig om potensiell konkurs er en luksus og et privilegium ikke alle har. Jeg har ikke barn, eller ansvar for noen andre i bedriften enn meg selv; jeg trenger ikke grue meg til vanskelige samtaler om oppsigelser.

Skulle det gå dårlig, er jeg sikker på at min erfaring og kompetanse vil sørge for at jeg får meg en jobb, slik at jeg kan betale mine regninger.

Det er snarere de andre, mer personlige tingene jeg tenker mest på. Hva vil folk tenke hvis jeg går konkurs? "Se der ja, hun klarte det ikke," vil de hviske. Å mislykkes offentlig kan føles som et stempel på meg som person, ikke bare bedriften. Vil en konkurs definere meg? Er jeg en fiasko hvis min virksomhet er det? Men så tenker jeg ofte på en samtale jeg hadde med Ildri Jørgensen fra Ungt Entreprenørskap, som fortalte meg om en ungdomsbedrift som gikk konkurs fire ganger før de lyktes på det femte forsøket.

Så da jeg startet for meg selv, visste jeg allerede at konkurs kan være en del av læringskurven. De fleste vellykkede mennesker har støtt på nederlag. Jeg har også selv vært på brytestevne og tapt foran et publikum. Og vet du hva? Å "tape" offentlig er den beste måten å lære på. Det som skremmer meg mer enn tanken på å feile, er tanken på aldri å prøve. Jeg frykter mye mer ideen om å stå stille, ikke ta sjanser, enn risikoen for å ikke lykkes. For å sitere hockeylegenden Wayne Gretzky, "Du bommer på 100% av skuddene du ikke tar."